Vil du lære mer?
Lytt til flere episoder og lær mer.
Episode 6:
Spiseforstyrrelser er gruppe alvorlige psykiske lidelser som kjennetegnes av forstyrrelser i tanker, følelser og atferd knyttet til mat, kropp og vekt. De ulike typene spiseforstyrrelser har spesifikke symptomer knyttet til seg.
I dagens episode av Legetimen møter vi Håvard, som er far til ei jente som fikk spiseforstyrrelser i tenårene. Vi møter også psykolog Tora Thorsrud ved regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser (RKSF) ved Sykehuset Levanger.
<iframe style="border-radius:12px" src="https://open.spotify.com/embed/episode/24jGaaYYJ5H0UHVI9df79m?utm_source=generator" width="100%" height="352" frameBorder="0" allowfullscreen="" allow="autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture" loading="lazy"></iframe>
Du hører på Legetimen, en podkast fra Innherred og Helse Nord-Trøndelag. Vil du lese og høre flere historier? Gå inn på Innherred.no og søk på legetimen.
Jeg heter Espen Leirset og er redaktør i Innherred.
Helsa er det viktigste vi har, og i denne podkasten snakker vi med folk som har opplevd helseplager, og legene som behandler dem.
Programleder
Velkommen til legetimen. I dag skal vi snakke om spiseforstyrrelser. Vi snakker med Haavard, som er far til en jente som fikk spiseforstyrrelser i tenårene, men som nå er voksen. Vi snakker også med psykolog Tora Thorsrud ved Regionalt kompetanse-senter for spiseforstyrrelser ved Sykehuset Levanger og forsker ved NTNU.
Vi begynner med deg, Håvard - kan du fortelle hvordan du oppdaget at spiseforstyrrelsen hadde rammet familien så å si?
Haavard
Ja, jeg kan jo prøver å gjøre det i korthet. Det er ikke så enkelt, det er et langt forløp. Men tilbake i 2020 var da vi først oppdaget hennes interesse for trening og kosthold. Det startet litt der, og så tok det etter hvert litt mer og mer overhånd. Til å begynne med, så synes vi jo...., eller vi synes jo at det var positivt at ungdommen var interesserte i å være med meg på fjelltur og topptur, det var ikke negativt i det. Men etter hvert så ble fokuset bare mer og mer på å trene til alle døgnets tider og hun ble enda mer opptatt av kostholdet. Så når jeg våknet på natta i fire - halv femtiden fordi at hun holdt på å trene på stua, ja da var det et eller annet som ikke er helt normalt.
Så gikk det egentlig ganske fort, uten at vi klarte å fange opp egentlig hva som var i ferd med å skje. Det endte etter hvert med at vi kom inn i et system for å prate med en barnelege på DPS, til å begynne med. Så endte det jo da opp med en innleggelse egentlig ganske hurtig i løpet av 2021 vinteren-våren der. Da var kroppen kommet så langt at den var nedkjørt, med lav puls og i dårlig fysisk forfatning. Egentlig bare en kontrollsjekk på Levanger på barneavdelingen der med diverse målinger. Når vi var på tur hjem etterpå ble vi oppringt om at vi måtte komme inn igjen på grunn av at verdiene var så lave og dårlige - da ble hun innlagt. Der hun i 3-4 dager for å få igjen litt temperatur og næring intravenøst. Da ble vi så koblet på BUP på Levanger og fikk direkte plass der, inn på et familierom.
Programleder
Dette var for tre år siden?
Haavard
Ja, det var i 2021 at vi ble innlagt der, så å det skjedde ganske fort. Vi følte at selve innleggelsen skjedde fort, selv om det hadde dratt litt ut i tid fra starten. Men da vi begynte å føle at det var et eller annet, da skjedde det jo egentlig ganske fort.
Programleder
Og den sykdommen vi snakker om her er anoreksi, er det riktig?
Haavard
Ja, det er riktig.
Programleder
Hva visste du om dette før du fikk det i hus?
Haavard
Vi vet jo delvis hva det er. Det har vi jo eksistert i mange år, men jeg har jo ikke vært i nærheten av det eller hatt noe kjennskap til det hverken familiært eller på noen annen måte. Men vi har jo ettertid snakket om at det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva vi skulle ha gjort annerledes, hva ikke vi så, hva vi ikke skulle vi ha gjort eller sagt? Så det har vært mye faktorer som vi har har tenkt på ettertid altså. Så det å finne ut etterpå om det er noen fasit på hva vi burde ha gjort i stedet... det er vanskelig... Jeg tror ikke det finnes noe fasit egentlig på det heller, men det er mye sånn tanker i ettertid da.
Programleder
Vi går snart så nært vi kan på fasiten her og nå da, for vi snakker med psykolog Tora Thorsrud. Det som Håvard beskriver her som starten på et forløp - er det noe du har hørt før? Er det typisk for sånne pasienter slik du erfarer det?
Tora Thorsrud
Jeg tenker at det jo på en måte er like mange forløp som det finnes pasienter, men det høres ikke ukjent ut det du beskriver. Det er litt sånn glidende overganger og så plutselig går alt litt fort, det er heller ikke så uvanlig. Det kan jo ta litt tid for det å bli synlig for de rundt og, hva som faktisk skjer, og mange prøver jo å holde det skjult lengst mulig. Det gjør det veldig vanskelig for de rundt da å få med seg at nå er det noe på gang.
Programleder
Var det sånn hos dere Haavard at dere oppdaget det tidlig, eller var det forsøkt å holde skjult over noen tid?
Haavard
Det er jo litt vanskelig for oss å vite om vi har oppdaget det tidligere eller ikke, det tror jeg. Men det er klart det hadde nok foregått hos henne en bra stund, uten at vi klarte å fange opp at det hadde bikket over - til at det ikke var sunt lenger. Altså fra det å gjøre sunne ting som en ungdom kan gjøre, med å holde seg i aktivitet, ha mye venner og være med på ting som skjer, så var den overgangen der den det tid for oss å fange opp. Hennes tanker var nok der lenge før vi hadde tenkt det og oppdaget det på noen måte. Så det var vanskelig for oss å fange opp der og da.
Programleder
Nå går det ganske bra, forstår jeg?
Haavard
Ja, det gjør det.
Programleder
Kan du si litt om det?
Haavard
Ja, det er klart det med tid er bestandig litt vanskelig - hva er kort tid og hva er lang tid? I og med at vi var i et behandlingsløp forholdsvis tidlig likevel, vil jeg jo si, vi kjenner jo flere historier fra den tiden der man var stående mye lenger i ventekø for å få et behandlingsapparat rundt seg, så vi har jo også snakket om at på en måte var vi heldige at hun ble innlagt og fikk komme inn direkte - for vi gikk jo og ventet litt vi også fra den første legetimen på DPS og samtalene vi hadde med barnelegen. Vi synes jo at det tok litt tid før det skjedde noe mer, før det plutselig smalt på senvinteren.
Så slik sett har jo vi tenkt at det var positivt akkurat det likevel, selv om det var ikke så artig akkurat når det startet på den måten. Men tiden den går nå......
Programleder
Hvordan preger en slik sykdom familien?
Haavard
Det er jo tøffe takk, i hvert fall når det står på som verst og- når det gjorde det for henne da, med kaos i hodet. Det er jo det det handler mye om her. Det å få samlet tankene, det var vanskelig for henne i de situasjonene hun stod oppe i, og alt det jo knyttet til mat. Det handlet stort sett om det i den perioden. Måltidene skulle være til det og det tidspunktet, den og den mengden skulle være der, og alt handlet egentlig om å få i gang hjernen igjen, slik at den skal fungere og være normal - for det var den jo ikke. Da er det den næringen som kroppen og hjernen må... det handlet om å bygge opp frem mot neste måltid og det kaoset som var da. Så kanskje en time litt roligere før man så måtte bygge seg opp til neste måltid. Det var et nytt måltid hver fjerde time uansett i løpet av en hel dag.
Programleder
Bygge opp til måltid, hva mener du med det?
Haavard
Da er jo tankene... det å mobilisere fordi man vet at nå er det et nytt måltid som nærmer seg, som skal være om en time. Da vet vi at hennes tanker begynte å skrues på... -Nå skal det snart skje noe som jeg egentlig ikke vil skal skje, og det kunne resultere i kaos for hennes del – med å låse seg inne på rommet, hyling, roping og kauking. Det kom noen sko og de kom noen gjenstander flyvende i en periode... og når et måltid er gjennomført så er det litt roligere i en time eller to - før man begynner å tenke på neste måltid igjen. Så... det var en tøff periode.
Programleder
Varer en sånn periode lenge da?
Haavard
Det kunne være all fra ti minutter til fire, fem timer - med en sånn kaos-situasjon der vi måtte prøve å trygge henne da.
Programleder
Måltidene er jo ofte felles i en familie, så er det sånn at hele familien på en måte blir rammet av en sånn sykdom?
Haavard
Ja, den er jo i huset og det var jo noe som vi har snakket om en del på BUP. Det er ikke bare en person som har en sykdom, selv om det er en person som er rammet direkte, så har vi fått den i hus har vi gjort da. Det må vi prøve å tolke og gjøre så best vi kan, uten at vi har noe fasit på hva vi burde ha gjort. Men vi hadde jo det matregime som var det eneste holdepunktet vårt - det her vet vi at vi må gjøre, for vi må gi vår datter næring. Det er næring og omsorg vi som foreldre har plikt til å gjøre. Det var det det handlet om i den første fasen.
Programleder
Psykolog Tora Thorsrud du har behandlet flere pasienter med denne sykdommen. Hvordan gjør man det? Hvordan klarer man å behandle folk som ikke vil spise?
Tora Thorsrud
Det er et godt spørsmål, og dere snakket om en fasit tidligere. Jeg tror ikke jeg har en sånn fasit som vil passe alle. Nå har jeg jobbet ni år med denne gruppa og jeg har fortsatt ikke noen sånn fasit som vil passe for alle jeg treffer. Men jeg tenker jo at det du sier med å få normalisert matinntak er ofte første steget uavhengig av hvilken type spiseforstyrrelse man har fordi det er så mye rundt det her med måltid, og kroppen vår trenger nok og stabil næring uavhengig av hvem vi er, eller hva vi sliter med. Det er noe med å få en grunnmur på plass for så kunne jobbe med de tingene som kanskje bidrar til at man fikk disse vanskene i utgangspunktet da.
Programleder
Men da må de som har det nærmest rasjonelt erkjenne at de er nødt til å spise selv om de ikke vil det, for de ønsker jo ikke å spise - er det ikke det som er problemet?
Tora Thorsrud
Jo, noen ønsker jo ikke å spise, noen spiser for mye mens noen spiser veldig ujevnt. Også er det et kjennetegn med den sykdommen at man kan rasjonelt skjønne at jeg må gjøre det her, men så vil det fortsatt ikke. Man kan kjenne veldig på begge delene og det er mye ambivalens, og det er på en måte en avgjørelse og en kamp man gjør for hvert eneste måltid man tar. Det gjør at det kan bli en sånn prosess som du beskriver - at det er ikke bare at nå har vi bestemt oss for å spise, så vi er ferdige med den diskusjonen. Det er frokost, lunsj, middag, kveldsmat og hver dag i en periode til man har kommet inn i den rytmen og blir trygg på den.
Programleder
Den spiseforstyrrelsen som vi snakker om her er jo anoreksi, men det finnes jo også flere typer. Kan du forklare hva er de viktigste typene man snakker om her?
Tora Thorsrud
Ja, vi har jo vært litt inne på anoreksi. Noe av den kjennetegnes jo ved at man har ofte har et lavt matinntak og får en lav kroppsvekt som resultat av det. Altså at man gjør mange tiltak for å holde vekten veldig lav, men det finnes jo som du sier andre typer. Ved bulimi kan man også ha lavt matinntak, men man har også ofte perioder hvor man spiser ganske mye og kompenserer for den mat man har spist ved å gjøre forskjellige tiltak. Som å kaste opp eller trene mye eller bruke andre metoder da for å regulere vektet sin. Og så er det jo kanskje den vanligste spiseforstyrrelsen, som det ofte snakkes minst om, og det er overspisingslidelse. Altså hvor man spiser store mengder mat over en kort tid for at man ikke har kontroll over matinntaket sitt, og man har ikke de her tiltakene i etterkant da for å kontrollere vekt. Så selv om det vi ofte tenker på når vi snakker om spiseforstyrrelser er de med veldig lav vekt da, så vil de fleste med en sånn diagnose da ha en normal eller en overvekt - så det kan ikke være så lett å se alltid på en person om de har vansker med mat og kropp.
Programleder
Hvem er det flest av? Er det 33% i hver av de tre kategoriene eller hvordan fordeler dette seg?
Tora Thorsrud
Den vanligste spiseforstyrrelsen er nok overspisingslidelse. Så har vi et problem ved at den diagnosen ikke er å finne i diagnosesystemet vi bruker i Norge i dag. I neste versjon vil den komme inn, men det betyr at den kodes litt forskjellig og den kan være litt vanskelig å få oversikt over. Men når vi ser på befolkningsstudier både fra Norge og fra andre land, så tenker jeg at det er den vanligste spiseforstyrrelsen er. Så er nok bulimi på en god andre plass, også anoreksi er den mest sjeldne, men kanskje den vi ser oftest inne på sengepost da de somatiske komplikasjonene kommer ganske fort og blir fort veldig alvorlige. Så de trenger en litt annen oppfølging i forhold til det.
Programleder
Ja, når du sier somatiske komplikasjoner så snakker vi om at de blir rett og slett veldig syke, altså at det er en veldig alvorlig sykdom med det som du har beskrevet, at kroppens funksjoner blir svakere, rett og slett som følge av manglende næringsinntak.
Tora Thorsrud
Ja, så kan man ha en del av det samme ved en alvorlig bulimi, fordi at en del av de her metodene man bruker for å kontrollere vekt har en del bivirkninger som er veldig, veldig skadelige og farlige for kroppen, sånn at man også kan se en del av det inne på sykehuset.
Programleder
Hva er det som skal til for å få en overspisingsdiagnose da? Hva er kriteriene for det?
Tora Thorsrud
Du må ha episoder med overspising. Og når vi snakker om overspising så snakker vi ikke om på en måte litt for mye taco, eller litt for mye ribbe på julaften. Det er sånn at man spiser mengder med mat som man tenker at er unormalt stor med tanke på normalporsjon. For å ikke ha kontroll på spisingen så... man kan tenke at jeg kan spise mer enn hva som er lurt, men likevel ha en slags kontroll på det. Men det vi snakket om er her så har man overhodet ikke kontroll, man går nesten inn i en sånn transe, eller at man ikke klarer å stoppe. Så skal man ha en viss hyppighet på det. I tillegg så er det jo på en måte en komponent som handler om å regulere følelse med maten, enten å spise bort følelse eller at man måtte ha det som reguleringsstrategi.
Programleder
Når man da får det her definert som en sykdom, for det er det man egentlig gjør da når man får det i et diagnosesystem. Hvor mange vil bli rammet av det? Hvor mange vil det omfatte?
Tora Thorsrud
Jeg har ikke noen konkrete tall som jeg tør å gi deg nå, for det er jo også litt sånn glidende overganger her. Jeg tenker at vi må tenke på spiseforstyrrelser som et spekter fra helt normalt forhold til mat og kropp på den ene siden, til sykdom på den andre. Og så kan man bevege seg opp og ned. Og akkurat når det her skillet er kan være vanskelig. Det er litt sånn som du sier at det kan, i forhold til din historie, at alt kan være greit i en periode og så plutselig så bikker det. Det kan være litt vanskelig både for oss og den det gjelder å kjenne på når gikk det egentlig for langt.
Programleder
Kjenner du igjen i denne spekterbeskrivelsen Haavard, som har erfart det i eget hjem?
Haavard
Ja da, jeg gjør jo det. Jeg klarer ikke å sette en sånn... det går ikke å sette en dato, for når jeg føler at det startet. Hun (Haavards datter) har nok sine tanker om det, hva som gjorde at hun startet med det og fikk mer fokus på det for egen del. Men det er vanskelig for oss rundt å si at da startet det, for det gikk forholdsvis usynlig for oss, da.
På en måte, selv om hun etter hvert legger litt merke til ting som hun var mer opptatt av, det handler jo om kosthold det da - ikke bare det å trene på natta. Det var enkelte matvarer og ingredienser som etter hvert ikke var så interesserte – matvarer hun ikke ville spise så mye av.
Programleder
Kan du si hvilken type matvarer det er du har snakket om?
Haavard
For oss er vanlig norsk kosthold det som funker og det hadde vi brukt i alle år. Men etter hvert var ikke pannekaka så veldig interessant lenger, ikke kjøttkakene heller. Det er det normale for oss, som jeg i hvert fall er vant til å kalle normalt. Plutselig ble det mer fokus på grønnsakene i stedet for hoveddelen av retten og så videre. Det var en sånn glidende overgang der også, uten at vi klarte å si at nei nå blir det sånn. Så det er vanskelig å få den... sette denn sånn... -Nå skal du.
Programleder
Hvis vi tar anoreksi, Tora, hvem er det som oftest rammes av den sykdommen?
Tora Thorsrud
Vi vet jo at det er store mørketall for menn. Når vi tenker på den vanligste pasienten vi får med anoreksi, så er det jenter eller kvinner. Men så vet vi at det er en ganske stor gruppe som ikke kommer i behandling, så vi er litt usikre på hvor mange menn det er som egentlig rammes. Men med det forbeholdet, så tenker jeg at det er først og fremst kvinner vi møter i behandlingsapparatet i hvert fall. Sykdommen starter ofte ved tenårene eller i tidlig ungdomstid - det skjer mye i kroppen da, kroppen endrer seg mye. Det er mange overgangsfaser og for mange så kan det begynne rundt denne tiden. Samtidig så treffer jo også personer som først fikk det oppe i 20-årene, sånn at det kan variere veldig.
Programleder
Er det det samme med bulimi eller?
Tora Thorsrud
Det er ganske likt egentlig. Og for mange så kan det starte ... på en måte at det kan starte med en anoreksi for eksempel og så etter en stund så ender symptomet seg. Så kanskje man plutselig har fått en bulimi i stedet og sånn kan det gå litt frem og tilbake mellom de forskjellige diagnosene.
Programleder
Hva med overspising da – den siste kategorien?
Tora Thorsrud
Det er nok ganske likt det her og jeg tenker at vi har et system som deler opp i veldig strikse kategorier, men jeg tenker at det nok er noe som handler om mye av de samme tingene, men så kan det slå litt tilfeldig ut. Altså at det er tilfeldigheter som gjør om det ser ut på den måten eller den måten, og mange beveger seg som er sagt imellom her. Så jeg tenker at dette handler mye om samme type ting.
Programleder
Og når du snakker om de tingene som kjennetegner det her, hva er de tingene? Hva er det som er de felles kjennetegnene som man bør være oppmerksom på?
Tora Thorsrud
Tenker du forhold til hvis man er rundt noe?
Programleder
Ja, hva er risikofaktorene for denne typen sykdommer?
Tora Thorsrud
Ja, jeg skulle gjerne gitt et veldig enkelt svar på det, men det er veldig sammensatt. Det er på en måte veldig vanskelig å finne en enkelt grunn som gjør at noen får denne vansken. Vi vet at det er ganske høy arvebarhet, så hvis man har noen i familien som allerede har de her type plager, så er det større sjanser. Men samtidig er det mange som har noen i familien som aldri blir syk selv. Men vi vet at arvebarhet er en ting, og så vet vi at noen type personlighetstrekk gjør at man kanskje er litt mer disponert. Så er man veldig perfeksjonistisk, kanskje man er litt rigid, noen kan være litt... impulsive i tillegg, så vet vi at det er med på å virke inn. Og så vet vi at det er sånne store livshendelser, som overgangsfaser fra barn til voksen, hvor man på en måte må finne litt ut av hvem man er på nytt igjen. Eller hvis man opplever noe veldig vanskelig, det kan være mobbing, eller at man har blitt utsatt for noe veldig vanskelig, eller bare at det skjer noen omveltninger rundt en, som man føler at man mister litt kontroll og følelse av hvem man er. Det kan også være med å utløse en spiseforstyrrelse.
Programleder
Ja, for kontroll er et sånn nøkkelord her, er det ikke det? Det å ha en følelse av kontroll, har jeg lest når jeg forberedte meg til det her, at det var viktig å ha følelsen av kontroll, at kontroll på maten er en måte å få kontroll på. Er det ikke riktig?
Tora Thorsrud
Jo, det er veldig mange av de jeg snakker med som snakker om det her med kontroll og at det er en måte å føle at man kan styre noe selv i livet sitt. Det er en måte å kjenne at man mestrer noe, eller at man klarer å håndtere noe og så kan det jo funke ganske bra på kort sikt. Men så ser jo i hvert fall vi på utsiden at det skaper ganske mye mer problemer på lengre sikt - det løser på en måte ikke problemer, det legger til litt ekstra problemer. Så det er en dårlig strategi for å få kontroll, selv om man kanskje har det som målsetning i utgangspunktet.
Programleder
Jeg skal straks tilbake til deg for å høre litt hvordan det går nå, og hvordan fremtiden ser ut. Først spør jeg deg Tora: Det er jo mye fokus på kosthold, både i sosiale medier og i mediebildet for øvrig -om faste, ulike typer faste dietter. Det snakkes mye om 5-2-diett og 6-18-diett på timer eller at man bare skal spise kjøtt... Bidrar dette fokuset, at det er så mange ulike typer dietter, til å øke risikoen for at det blir flere spiseforstyrrelser? Hva er dine tanker rundt det?
Tora Thorsrud
Jeg tenker at det hjelper ikke på i hvert fall. Og jeg tenker at for noen så handler det på en måte ikke om de her diettene i det hele tatt, men andre kan si at tanken min var egentlig bare å gå ned et par kilo, og så trigget det noe veldig i meg, og så tenkte jeg at jeg hadde kontroll på det til jeg ikke lenger hadde kontroll på det. Og jeg tenker at det jeg blir mer bekymret for, det er når vi bare blir kroppen vår og bare bryr oss om utseendet vårt. Altså at vi på en måte mister følelsen av oss selv som et verdifullt menneske - utover hvordan vi ser ut. Det er da vi tenker at det er større risiko.
Programleder
Ja, det slår meg nå. Det var jo en sak i VG, jeg tror det var tidlig vinter med han Staceman (Stian Thorbjørnsen) som snakket om at han følte at han ble veldig påvirket av at han selv hadde gått ned mye vekt. Han kjente nesten ikke seg selv igjen, jeg vet ikke om dere fikk med dere den her. Men er dette ting man skal være obs på hvis man for eksempel går ned mye vekt over kort tid? Eller hva er dine refleksjoner rundt den her Staceman-episoden, Thora?
Tora Thorsrud
Jeg har vel ikke tenkt så mye på akkurat han spesifikt, men vi vet jo at et kraftig vekttap kan påvirke hjernen. Og at mange kan jo også beskrive at det er vanskelig å på en måte henge med om man går ned vekt veldig fort - at det er på en måte er vanskelig for hodet å henge med på hvordan det er egentlig kroppen min er nå. Og mange får veldig mye positiv oppmerksomhet når det går ned i vekt, for vi setter jo på en måte som samfunn pris på lav vekt over høy vekt- noe som også kan på en måte å fyre opp litt under det her. Bare litt til, og litt til og så plutselig så har det kanskje gått lenger enn det man tenkte var lurt. Og når man har en spiseforstyrrelse så spiser den ofte opp ganske mye av identiteten - den tar over plassen til andre ting. De fleste av oss har på en måte flere ting med oss som vi tenker er en del av den vi er, og som vi setter pris på, men hvis det bare blir vekt så blir det veldig sårbart og man blir litt sånn vanskelig å ha en følelse av hvem man er som person. Så jeg tenker at hvis man merker at det driver seg, så tenker jeg at man skal være veldig forsiktig.
Programleder
Har du, Haavard, som har opplevd dette her på nært hold, erfart eller tenkt noe rundt de her kostholdsdiskusjonene som går med alle dietter, faste eller unngå ditt og datt. Har det hatt noe å si for dere, opplever du?
Haavard
Det er noe som er rundt oss og har vært det i en del år. Ungdommene blir bare mer og mer eksponert for de ulike sosiale mediene, der det legges ut glorifisering av det her. Et bilde som viser “det normale”, men i bunn og grunn kan vi nok stille spørsmål om hva som er normalt. Så det er klart den påvirkningen, som i hvert fall ungdommen får i dag, sammenlignet med det vi gjorde så tror jeg ikke at det er heldig. Og det er klart, alle de diettene det snakkes om hele tiden, og vi diskuterer jo en del sånne ting på jobb også - i skoleverket - der opplever vi jo dette på nært hold med mange andre ungdommer og mange er opptatt av det. Så tror jeg det handler om å heller prate om hva er det kroppen normalt egentlig har bruk for. Selv om vi har ulike oppfatninger av hva vi ønsker med kroppen vår tror jeg vi må normalisere, men jeg tror det er vanskelig å gjøre noe med det sånn som de sosiale mediene er i dag. Når de i tillegg ser hvor mye publisering man får, og ikke minst fortjeneste som man har med å legge opp til mye positivt rundt det, men jeg tror nok ikke at det er så positivt for mange som tar det til seg og sluker alt rått.
Programleder
Dere har jo hatt det i familien og datteren din har blitt behandlet for dette. Kan du si litt om hvordan det ser ut fremover? Jeg vil tro det er en ganske tøff behandling?
Haavard
Ja, det var en tøff runde fra det startet og i halvannet år og det går jo gradvis. Når man kommer inn i et system, selv om vi heller ikke helt så poenget med det behandlingssystemet til å begynne med, vi følte ikke at det gikk noe fremover. Men tiden... det er bare den der berømte tida som må gå sin gang.
Programleder
Hva var det du følte var problematisk underveis da?
Haavard
Vi som foresatt og foreldre lurte jo videre på forløpet. Hva er det vi skal gjøre videre nå? Vi satte vel kanskje med en forventning om at, ok, neste gang da så de si så mye som mulig – og at det blir bra etterpå. Men vi skjønte jo at det er ikke noe quick fix. I ettertid har jo pratet med henne om det var faktisk positivt likevel å komme inn i det systemet. Etter hvert så var vi jo på den familiebaserte terapien en gang i uka på en samtale. Vi satt mange ganger der og lurte på hva vi egentlig fikk ut av å være her, men i ettertid så har hun jo skjønt at vi fikk jo likevel noe ut av det - det kom noe positivt ut av det.
Det roet seg litt i hennes tanker og i hodet etter samtalene, selv om hun ikke var sånn kjempeivrig på å være med på det. Men tiden den går og når hun da etter hvert kommer til det punktet at hun egentlig ser noe poeng lenger i å fortsette med det, da skjønte jeg at det har vært noe positivt med det likevel. Også var jo perioden etter det også tøff hjemme, for da var det jo vi som måtte gjøre jobben. Så da er det jo å holde regimet med måltidene og være trygge rundt hennes situasjon. Så kom jo hun i mer vanlig gjenge igjen - i nye skolesettinger, og selv om det kunne være utrygt, med nye folk rundt seg som hun ikke helt kjenner fra før... Men tiden den går den, og da blir det bedre. Det gjør det, uansett, for de aller fleste.
Hun er jo frisk og sier selv at hun ikke har noen tanker som hun hadde den gangen. Men jeg tror jo, som vi også har snakket med mange andre om, at hun kanskje aldri blir helt ferdig helt med å ha tanker innimellom - men hun klarer å kontrollere dem. Det er kanskje det viktigste, da.
Programleder
Psykolog Tora, det er ikke noen quick fix her?
Tora Thorsrud
Nei, det er nok ikke det. Men jeg skjønner veldig ønsket om at det skal være det, for det er veldig skremmende å stå i, og for den det gjelder er det jo også veldig vanskelig. Så man kunne gjerne bare hatt en knapp å trykke på, så var man ferdig, men det tar ofte litt tid. Men det er jo veldig fint at det går så mye bedre med dere og det er jo noen som, på en måte, sier at «Ja, jeg er helt ferdig med det her nå», «Jeg er helt frisk nå» og at det går veldig bra. Det er en god del.
Programleder
Ja, så det er håp for de fleste når de kommer inn i behandling?
Tora Thorsrud
Det er i hvert fall viktig å komme i gang tidlig, sånn som dere også har gjort. Jo fortere man får hjelp, jo bedre - tenker jeg. Og så går det veldig bra med en god del.
Programleder
Du har nå hørt på Legetimen, en podkast fra Innherred og Helse Nord-Trøndelag. Dette er siste episode for denne sesongen. Jeg heter Espen Leirset og er redaktør i Innherred.
Vi har snakket med Haavard, som er far til en jente som fikk spiseforstyrrelse i ungdommen, og med psykolog Tora Thorsrud ved Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelse ved Sykehuset Levanger og forsker ved NTNU.
Tekniker og produsent har vært Kent Einar Myhreng. Du kan lese mer om dette temaet på innherred.no. Takk for at du har hørt på.
Teksten er transkibert med hjelp av teksta.no.
Lytt til flere episoder og lær mer.