Selvmord

Teksting av teksta.no/Nicolai Winther  

Velkommen til Legetimen, en podkast av mediehuset Innherred og Helse Nord-Trøndelag. Jeg heter Espen Leirset og er redaktør i Innherred 

Helsa er det viktigste vi har og i denne podkasten snakke vi med folk som har opplevd helseplager og legene som behandler dem. I dag blir vi kjent med Lornts Øystein Tønne som mistet sin mor til selvmord. Vi har også med oss overlege Anne Slungård ved psykiatrisk avdeling ved Sykehuset Levanger. 

Problemet vi skal snakke om i dag er altså selvmord og selvmordstanker, som er et stort samfunnsproblem. Og vi er glad for at vi har med oss deg, Lornts. Du er 44 år, bor på Inderøya med samboer, bonusbarn og barn. Du jobber med innovasjon og kommunikasjon i NTE. Men grunnen til at du er her er at du mistet din mor til selvmord da du var ung.  

Kan du si hva som skjedde da du var rundt 20 år? 

Lornts Øystein Tønne   
Ja, det stemmer det – og takk for at jeg får være med. Ja, som du sier så mistet jeg jo mamma til selvmord da jeg var, ja, det var vel året jeg ble 20 ja.  Jeg kan kanskje si litt om forhistorien på også, før det startet... Jeg kan si at jeg egentlig mistet mamma to ganger. Hun var med i bilulykke 7-8 år før som gjør at hun ble 100% ufør. Og veien tilbake til jobb, og det var jo på mye sånn, ja... Fantastiske Norge prøver jo alltid å få folk tilbake ut til jobb igjen, men over tid så ble jo det der en 100% uførhet - både fysisk og psykisk da. Så hun gikk jo fra å være ei aktiv dame, som jobbet i barnehage, var med på treninger og satt i styrer og stell, til over natta da ble hun ufør - med kroniske smerter i nakken på grunn av whiplash. 

Programleder 
Det her var når du var barn det da? 

Lornts Øystein Tønne  
Ja, da var jeg vel 12-13 år. Så i min ungdomstid hadde hun var mye smerter og var mye syk og sånn. Og den ene tingen nå at hun endret seg for meg som mammaen min, men pappa mistet jo kjæresten sin på en måte og søstra mi mistet mammaen sin, og på en måte på grunn av skaden da. 

Men selvfølgelig, men ja... Jeg husker på det som at hun var tidlig opp på morgenen og la seg tidlig på kvelden på grunn av smerter. Men hver morgen da så satt hun der, og tok imot meg hver morgen før skolen, så det er et godt minne.  Over tid så førte jo det der til en psykisk depresjon og psykiske plager. Jeg husker på sånn, jeg tror det var sånn i 17-18 års alderen, at hun begynte å få en del nye venner som hun var mye samme med på dagtid – altså mellom åtte til fire når alle andre var på jobb. Da jeg husker at jeg sa ifra at jeg synes vi snakket veldig mye depressivt her i huset. Og det har jeg tenkte på ettertid at, og det er naturlig, at man finner likesinnede i den praten når du er syk også. Jeg husker at jeg sa ifra altså. Etterpå fikk jeg litt dårlig samvittighet noen ganger for det også for det var jo vennene hennes, men jeg husker på det. Så, ja.... Det resulterte til slutt i en frivillig innleggelse på psykiatrisk på Levanger. Det var jo rart husker jeg på. Det å skulle besøke mammen sin der, det er noe som jeg husker på veldig godt. 

Programleder 
Da var du rundt 18-19? 

Lornts Øystein Tønne   
Ja, da var jeg rundt 18-19, ja. Det var ikke lenge før mamma tok livet av seg da.   

Vi kommer litt tilbake til historien din, Lornts. Men vi har med oss Anne Slungård som er overlege på psykiatrisk avdeling. Du kjenner neppe den historien her som behandler, men du kjenner jo mange andre. Hva tenker du når du hører det Lornts forteller om her?  
Er det en typisk historie, eller er det en atypisk historie? 

Anne Slungård   
Nei, det er jo for så vidt en typisk historie, om det med hvorfor folk tar selvmord. Det er veldig sammensatt, men dette her er jo en av en type forløp da. Med tap av funksjon, 
tap av mestring, normalitet og noe som gir hverdagen mening, som da etter hvert blir en depresjon. Det er ikke et uvanlig forløp, nei, det er det ikke. 

Programleder 
Så det å bli innlagt på, en frivillig innleggelse på psykiatrisk i en tidlig, eller i en sånn fase, det er normalt? 

Anne Slungård   
Ja, det finnes jo mange forskjellige tilnærminger til det. Noen kommer jo til samtaler på poliklinikken, altså at de kommer til ukentlige timer. Men blir man jo “syk nok”, der vi begynner å være bekymret for liv og helse... Det kan jo være at de er så syk at de har problemer med å ta til seg mat og drikke, men det kan jo også være fordi at de har selvmordstanker - så er det jo et riktig og nødvendig tiltak det å bli innlagt. 

Programleder 
Hva som skjedde når din mor når hjem fra sykehuset? Husker du noe rundt det? 

Lornts Øystein Tønne   
Ja, altså..  Jeg mener å huske at hun hadde to runder. Hun var liksom åpen selv på at hun slet psykisk og at det var derfor hun måtte på sykehuset få hjelp. Jeg tror fortsatt 100% på at det fikk hun, men det er vanskelig... Jeg vet ikke helt det, jeg. Jeg kan jo også ha lange negative tankerekker men de stopper jo på et tidspunkt. Men det betyr at det finnes noe mer bak det der da, og det synes jeg er litt rart å tenke på at det finnes noe verre og vondere enn hva jeg synes er det vondeste. Så det er ganske vanskelig, og det er jo som alle følelser det, at det verste som finnes på jord er det vi klarer å sette oss inn i som det verste. Men det betyr altså at det finnes enda mørkere utenom det, som jeg ikke klarer å sette meg inn i. Hva er det rommet som gjør at vi ikke skal....  Altså hvordan skulle vi skal ha fått henne et ut av ting?  Så, ja, hun var på sykehuset i to runder. Og som sagt hun var veldig åpen og ærlig på at hun trengte hjelp, men så virker dere bare som om hun bestemte og var litt sånn tydelig at nei...  

Programleder 
Kan du si litt om den den dagen da dette skjedde?  

Lornts Øystein Tønne   
Det var litt sånn... Typisk case det da, at man på et tidspunkt ikke er så syk lenger og blir veldig sterk... Tydelig veldig bestemt på det, så den dagen det skjedde husker jeg på at det var veldig godt da. Jeg var en sånn aktiv og engasjert ungdom, så jeg arrangerte treff hver fredagskveld...  Samlet sånn 60-70 ungdommer som holdt på med noe som “svett i lag”, det var et arrangement for å prøve å få ungdommen til å holde på lenger med idrett og holde seg aktiv.  Og da den kvelden hadde jeg leid alpinanlegget oppe i Henning/Lysheim husker jeg på, vi skulle opp i Sæli alpinanlegg den kvelden. Jeg var bare hjemom, og hun passet på at jeg fikk lugger og kunne holde meg varme den kvelden. Vi var noen ungdommer som var innom, for jeg skulle frakte mange av dem også - for mange var jo ikke 18 år. Men da jeg kom hjem derfra så var hun borte..... Da hadde hun tatt taxi til en restaurant og tatt seg et glass vin. Så valgte hun å hoppe i sjøen i Straumen. 

Programleder 
I Straumen på Inderøya. Og da lå det igjen et brev, stemmer ikke det? 

Lornts Øystein Tønne   
Ja, det stemmer. Hun skrev jo både hva hun skulle gjøre og hvor hun var hen... Så det gjorde leteaksjonen litt... Så det var ikke, eh, mystikk rundt det. Vi fikk bare beskjed om at vi måtte ta vare på hverandre.  

Programleder 
Men du opplevde altså at hun var “mer på” på slutten? Var det sånn? 

Lornts Øystein Tønne   
Ja, hun var jo det. Jeg mener å komme på at det var slik. Kanskje fordi det er så mange sånne historier, som jeg har snakket med mange andre om, at mange som opplever akkurat det... At på et tidspunkt så har de bestemt seg, og da slipper alle bekymringene - og da skal det bare skje. Jeg tror det handler om det mørke rommet, som jeg var innpå tidligere, og at følelsen av å ikke ha mening, ikke ha følelsen av å være nyttig i verden og ikke viktig for noen. Og det er det jeg tror det var... Jeg har bilder av at hun på en måte hadde lainet det opp... Hun hadde noen bilder i godstolen sin, bilder av alle familiemedlemmene. Og det ble for meg veldig sterkt på at hun... til og med om vi... at hun har bilder av oss og fått med seg det. Så til og med da så må hun ha tenkt at -det er bedre for dem at jeg er borte... Og det rommet synes jeg er litt sånn rart, men det er et veldig sterkt rom da, som ikke er... Og så er det selvfølgelig det som ... Det er ikke bedre. 

Programleder 
Jeg må spørre deg Anne om det her at man opplever en endring i den siste tiden, hvis man har bestemt seg for å gjøre det. Er det noe du kjenner igjen som behandler, kan du si noe om det? 

Anne Slungård   
Ja, det er jo det der. Også er det ... Når man har tenkt på det over tid, så er det jo mange som på en måte får en slags ro når de har tatt den beslutningen. Men her er det heller ikke sånn at det er sånn for alle. For de aller fleste går det ganske kort tid fra de bestemmer seg til de gjennomfører det. Men det er mange også som opplever den roen, på en måte... Nå skal jeg endelig slippe å få ha det så fælt, nå skal jeg slippe å være en belastning for mine kjære.  

For det du beskriver der er det... I møte med dem som har de her tankene og planene, så er det noe av det som går igjen. Det er vanskelig å forstå det, men det er veldig vanskelig å korrigere akkurat den oppfatningen. Selv om man er glad i deg og de bryr seg om deg, så er akkurat dette med at... Ja, men de må ta vare på meg, som kan være veldig tungt for en del. 

Programleder 
Anne, hvordan behandles depresjonen når pasienter kommer inn med en slik diagnose til deg eller deg på klinikken? 

Anne Slungård  
Nei, det er jo allerede i dette første møtet at det er viktig å på en måte få kartlagt litt. 
Hva er det som har skjedd? Hva er det som gjør at det er så vanskelig, at det er den utveien du klarer å se? Samtidig prøver vi å beskrive for dem at dette er et gjenkjennbart sykdomsbilde, dette er en tilstand som vi faktisk kan behandle. Man eier jo ofte ikke det håpet selv, og vi prøver på en måte å være på laget og eie håpet i lag med pasienten - og gjerne de pårørende hvis dem også er med. Også vil det jo være forskjellige andre typer behandlingstiltak videre. Det vil jo være samtaleterapi, for noen kan det jo være å få medisiner og for de alvorlige syke så kan jo faktisk elektrokonvulsiv terapi (ECT) være et alternativ. ECT er også er en veldig god og effektiv behandling for de her alvorlige depresjonene. Også er det det her med hverdagstiltakene vi snakket om tidligere... Det her med å ha noe å gå til, noe som gir mestring og det å kunne komme i gang med en hverdag igjen - for man er gjerne helt på tullet i forhold til døgnrytme og i forhold til mat. Så det er på en måte hele strukturen vi jobber med, i tillegg til å... Hva er det som gjør at det er så vondt og vanskelig - og hvordan skal jeg håndtere de tankene som kommer når de kommer. 

Programleder 
Lornts, din mor tok selvmord for drøyt 20-25 år siden. 

Lornts Øystein Tønne   
Ja, for 20-25 år siden ja.  

Programleder  

Hvis vi spør deg Anne om hvordan behandlingen endret seg fra da og frem til nå? Hvis det er lyttere som sitter og lurer på hva som er annerledes nå i dag? 

Anne Slungård   
Igjen så tror jeg på en måte at åpenheten i samfunnet, og det at det finnes opplysning om at det er hjelp å få, er mye bedre enn det det var. Så er det jo i forhold til behandlingstypene, så er det jo mye det samme som vi hadde for 20 år siden. Vi skulle ønske at vi hadde hatt enda bedre medisiner, men det har stått relativt stille i løpet av de årene. Men jeg tror kanskje vi er flinkere til å tenke helhet rundt det her, med å koble på tiltaket rundt også i hjemkommunene, sånn at det skjer noe også etter at de har vært innlagt.... Det å være med å... Ja, er det jobb, det er tilbakeføring med fokus på det som skal gi dere positive mestringsopplevelser.  

Programleder 
Ja, Lornts. Det med åpenhet har det jo skjedd mye de siste 20 årene, og du har jo gjort ditt. Du meldte som aktiv i foreningen Leve, har jeg forstått. Kan du si litt om hvordan du har tenkt rundt åpenhet rundt det som skjedde? 

Lornts Øystein Tønne   
Ja, det var altså... Eh at... Altså, det at mammas død var jo ikke akkurat noe jeg hadde planlagt, for å si det sånn. Så sa begynte jeg på en måte å leite litt sånn etterpå... Man må liksom omprogrammere hodet sitt, og i den omprogrammeringen så var jeg en sånn aktiv og engasjert fyr. Så etter et halvt års tid etter at mamma døde rotet jeg meg borti et eller annet oppstartsmøte for Leve Nord-Trøndelag, het det den gang.  Der møtte jeg noen fantastiske mennesker, to blad Hegdal - Inger-Marie og Anton Hegdal fra Levanger. Og så ble jeg med på å Leve-opplegget, etterlatte etter selvmord. Det var jo ikke akkurat et tema som jeg hadde satt meg inn i så veldig mye i livet mitt før dette da. Så jeg sa ja til å bli med på en... Vi startet egentlig med at skulle få i gang den første nasjonale samlingen for ungdommer som har mistet noen til selvmord. Vi booket tre hytter i samarbeid med Nordland fylkeskommune.... Jeg tror vi booket tre hytter i Namsskogan familiepark.  

Vi måtte jo ut i avisen og fortelle om dette arrangementet, og det var vel Adressa som laget en sak på det. Og den... Jeg trodde jo det var en notis om et arrangement da, men så ble det en kjempeartikkel som Adressa slo opp ganske mye og stort. I artikkelen sa jeg blant annet at man ikke trengte å melde seg på arrangementet – det var bare og komme, og ta gjerne med en venn også. Men dere må gjerne ringe meg kvarter før dere kommer, sånn at jeg kan stå på trappa og ta imot dere.  

Og det kom 80 stykker på arrangementet. Og heldigvis, den som ... De som drev hotellet den gangen ... Han hadde vel noen gjester, så han fikk avtalt med gjestene på hotellet at de fikk ta hyttene så fikk vi ta over hele hotellet og få stengt det for andre den helgen.  

Så var det en morsom diskusjon etterpå om hvem som skulle ta regningen. 

Men... Det ble et spleiselag mellom helseforetaket i Nord-Trøndelag og Nordland fylkeskommune... Så det ble veldig bra. 

Programleder 
Ja, for da ... Det var ikke veldig vanlig å ha hverken den typen arrangement eller en sånn åpenhet rundt selvmord? 

Lornts Øystein Tønne   
Nei, det hadde aldri skjedd før det. 

Programleder 
Hvilken respons opplevde du på den åpenheten da? 

Lornts Øystein Tønne   
Nei, jeg ... Jeg glemmer aldri den dagen etter den Adressasaken da. Jeg var jo 21 år, bodde i Trondheim og hadde det mye artig... Så jeg våknet vel ikke før 12 den dagen sikkert, og jeg hadde 53 ubesvarte anrop fra media den dagen da. 

Programleder 
Altså, andre aviser? 

Lornts Øystein Tønne   
Ja. 

Programleder 
Som ville ha snakket med deg? 

Lornts Øystein Tønne   
Ja. Det var blant annet Allers he-he. Men det var tydelig at det var ikke så veldig vanlig å prate om det, nei. Hvertfall ikke ... Altså... En ung gutt som viste av mammaen sin var ikke så veldig vanlig den gangen, nei – viste det seg.   

Programleder  
Du snakker jo imponerende om det som har skjedd også her hos oss i dag, synes jeg. Det er jo en sterk historie. Hvordan er det å stå i, på en måte, det å fortelle historien ute? Det krever jo noen egenskaper, og det krever noe av deg som person?  

Lornts Øystein Tønne   
Det er overraskende mer krevende nå, enn hva det var da. Men det ... Det handler om at jeg har fått det på avstand, og så skal jeg dykke inn i det på nytt igjen nå. Det har vært, og så har jeg... Jeg må innrømme det at, når jeg gjorde det da.. Jeg var, altså jeg var veldig aktiv. Jeg tror jeg hadde 18-19 ulike verv den tiden der, og treneroppdraget og sånn. Og 14 dager etterpå, så var jeg tilbake i de rollene. Alternativet kunne ha vært at det ikke hadde vært det, men jeg måtte fortsette med det som jeg var trygg på, og det som jeg følte jeg var god på. Så tok jeg med meg det som jeg var trygg på og var god på, og fikk muligheten til å starte opp ungdomsorganisasjonen til Leve - for det var det jeg var god på. Jeg var ikke veldig god på å sitte i sorggrupper jeg, men jeg var veldig god på å arrangere sorggruppa.  

Og så stiller spørsmålet om det var å utsette sin egen sorg eller ikke? Men jeg føler fortsatt i dag på at jeg ikke gjorde det. Det var min måte å tilnærme meg min sorg på.  

Om du er ekstremt god til å spille gitar - lag sanger. Gjør det du er god på, som etterlatt - som ung etterlatt.  

Men det å være den som var ansiktet ut av den perioden der, det der og da så gjorde ikke det meg så mye. Men så ble jeg eldre og begynte å reflektere over at det er jo en hel familie som har blitt utlevert her, det er jo ikke bare meg. Jeg var litt sånn egoistisk i det da, så måtte jeg på et tidspunkt ta avstand fra det. Jeg måtte koble av alt. 

Programleder 
Anne, du som er overlege på psykiatrisk avdeling på Sykehuset Levanger, hvordan håndterer etterlatte etter selvmord det her med å snakke om det og å være åpen om det? Hva er det som er vanskelig med det? 

Anne Slungård   
Det kan jo være flere ting, men det mange kjenner på er at de kjenner på skyld. Burde jeg ha sett? Kunne jeg ha gjort et eller annet som har gjort at vedkommende hadde levd i dag? 
Så det blir liksom den her skammen, og det er jo litt det vi prøver å gjøre noen med når noen som mister noen er i behandling hos oss. Det her med å ta inn etterlatte på et tidlig tidspunkt for å snakke om hva var det faktisk som skjedde. Hva vet vi om grunnene og historien her? Sånn at de etterlatte kanskje for dekket noen hull og kan få en forståelse for at - oi, ja, men det var en sykdom. De så ikke, helsevesenet så heller ikke - det var ingen som.. Hun sa ingen ting.  
Så det her med å frata skyld, det er noe av det viktigste vi gjør. Og så er det utrolig mange forskjellige måter å sørge på. Du snakker jo om sinne også, og det er jo en veldig vanlig måte å reagere på. 

Programleder 
Kjenner deg igjen, Lornts?  

Lornts Øystein Tønne   
Ja, veldig. Og jeg tror det er veldig viktig og fint det du sier nå. Først skal man si at for 25 år siden så møtte jeg overraskende mange som ikke hadde fått hjelp som etterlatt. I dag er det noe helt annet. Det var overraskende at mange faktisk. Jeg var jo ung og litt naiv og hadde fått god hjelp – og trodde at det hadde sikker alle fått, nesten litt sånn. Men så var det overraskende mange ungdommer som ikke hadde fått noe hjelp tydeligvis. Så det tror jeg har endret seg veldig mye, og det er jeg glad for. Så er det det selvmordet da... Når du sitter igjen som et eller annet, så har vi det der tre S-ene. Du har sinne, du har skammen og så har du skyldfølelsen. Og det tror jeg, akkurat det med skyld, den er litt sånn utfordrende fordi... Noen retter den skyldfølelsen innover til seg selv, og det er jo en enormt stor prosess i så fall for helsevelsene å ta håndtere den. Så er det andre som kan rette skyld utover og da forhold til helseapparatet. For psykisk helse og depresjon, og tida før selvmord og hvis du har fått hjelp, så er det jo en helse. Det er en knivsegg det der da... Altså mamma skulle hun vært i lagt inn - skulle man tvunget henne til å være igjen på psykiatrisk? Men jeg tror, og det var i dialog med henne, på det å få tilliten til at du må prøve deg ute. Og det tror jeg var helt sikkert en faglig riktig avgjørelse. Og det kan jo ikke jeg overprøvd på en måte heller da. Men det er naturlig, dessverre, naturlig å lete etter skyld når det er etterlatt. Og hvis man har lyst til å ha et svar, og da er det kanskje lett, og kanskje noen ganger peke litt for fort på dem som hjelper, fagligheten før... Så det er jo en, ja. 

Programleder 
Kjenner du som sykehuslege på det Lornts snakker om den her, at det er det null toleranse for selvmord? Opplever du at folk har det, eller kan du si litt om dine betraktninger rundt det, Anne? 

Anne Slungård  
Det kommer litt på hvilken setting vi snakker om, men som samfunn tror jeg på en måte den holdningen er der. Men i møte med de etterlatte er det veldig store forskjeller. Noen er veldig sinte og ønsker å plassere skyld, og det er jo en naturlig sorgreaksjon. Men da blir det så viktig, i hvert fall på individnivå da, å møte dem med åpenhet. Tilby innsyn i journaler, informere om at alltid når det skjer sånne hendelser, så melder vi oss selv til helsetilsynet -fordi vi ønsker ikke bare vi skal se på dette, men at det også er noen utenfor som gransker om alt har skjedd i henhold til gode nasjonale retningslinjer og medisinsk praksis.  

Programleder 
Er det ofte aktuelt å bruke tvang i sånne typer saker, altså depresjon, selvmordsrisiko, er tvang noe som brukes noe mye da? 

Anne Slungård 
Det brukes, det gjør det. Men da er vi jo inne på det her med at... Tenker vi at den som vi har fremfor oss er så alvorlig syk at vedkommende ikke skjønner konsekvensene av sine tanker og handlinger? For da er det viktig å bruke tvang, for å berge liv. Også vil det jo være gråsoner, der sykdombildet ikke er så klart og der er vanskelige beslutninger av og til for helsepersonell - skal vi la dem gå eller vi ikke?  
Men så er det også det som nærmer krenkelse og autonomien, med det å på en måte bli frarøvet av en beslutning når du er samtykkekompetent. Det er jo en invadering og kan oppleves krenkende, så det er en hårfin balansegang. 

Programleder 
Er det høyere terskel for å bruke tvang nå enn før? 

Anne Slungård 

Ja, det vil jeg absolutt si. For nå er det jo... Altså vi skal berge alle og så skal vi samtidig bruke så lite tvang som mulig. Og det tenker vi jo er riktig, at man skal bruke så lite tvang som mulig. Men litt den her, ja som også har vært litt i media, det med at vi skal helst ikke bruke tvang, ehh, både lovverket og håndteringen gjør nok at det sitter lenger inn å bruke tvang - det gjør det nok. 

Programleder 
Også når det gjelder oss som avis omtaler jo selvmordet på en annen måte nå enn før. Vær varsom plakaten har jo vært endret flere ganger de siste 20 årene siden din mor døde, Lornts. Siste gang var nå i høst, før var det sånn at man ikke skulle omtale selvmord. Nå er det sånn at man skal det, men man skal ha en nøktern fremstilling - og man skal vise hensyn til dem som er berørt og være varsom i omtalen da. Vi skal unngå beskrivelse av metode og sånne ting da. 

Anne, hva tenker du er problematisk hvis det blir for mye åpenhet rundt selvmord? Altså omtalen av selvmord blir på en måte for, hva man skal si, detaljert og for omfattende da. Kan du si noe om det? 

Anne Slungård 
Nei, der igjen er det forskjell på det her med, altså hva er folkeopplysning og hva er en mer sånn romantifiserende beskrivelse av selvmord. For nøktern, på en måte folkeopplysning, har jo ikke en sånn type smitteeffekt. Og her snakker vi på en måte om hele skalaen, fra selvskading til selvmord og selvmordsforsøk. Men det å omtale på en mer sånn, blåse det opp til store saker uten det her nøkterne forholdet, så vil sårbare sjeler... Så kan man få en smitteeffekt på at noen faktisk gjennomfører selvmord.  

Programleder  
Hvis noen av de som hører på det her har vanskelige tanker hva er det man bør gjøre? 
 
Anne Slungård  
Vi anbefaler jo, om man er i stand til det, å ta kontakt med helsevesenet og fastlegen for eksempel. Hvis man trenger støtte så er det det å kunne si noen ting om til pårørende og få bistand til å komme seg til helsehjelp, og eventuelt få viderehenvisning og eventuelt en vurdering fra psykisk helsevern - hvis det er det som trengs. For de fleste lidelsene som vi snakker om her det er behandlingsbare lidelser.   

Programleder 
Hvis du som hører på dette her tenker på det her, så er telefonnummeret til mental helse 116 123 og det kan være et lavterskeltilbud i tillegg til det Anne snakker om.  
Hvis jeg er pårørende til noen som jeg er redd for, hva bør jeg da gjøre? 

Anne Slungård 
Da er det jo å snakke med den du er bekymret for. De aller fleste vil jo være med på å oppsøke helsehjelp, for de fleste har det så vondt at sånn vil de egentlig ikke ha det. Men de har kanskje ikke initiativet og håpet og troen på at det kan bli annerledes. Og i ytterkanten da, hvis man opplever at de er så syke og man er så bekymret, så er det jo å faktisk å ta dem med mot sin vilje da. Det er jo i de ekstreme tilfellene, men dette med åpenhet og å bli med dem. Dette her er skamfullt og vanskelig tema skulle bringe inn.  

Programleder  
Hva tenker du om det Lornts, det å snakke om det? Har du noen råd til folk som er enten kjenner på det eller som kjenner noen som de er redde for at tenker på det?  

Lornts Øystein Tønne 
Ja, spesielt i det.. I starten den der “unge leve-satsingen" møtte jeg jo på mange som hadde selvmordstanker og det eneste rådet jeg har da er å gå ut på trappa, trekk frisk luft, se utover og tenke at... Husk at jeg er en enkel kar, men jeg bruker å si, se utover nå og tenk – der ute finnes det mennesker som sikkert fem til syv hundre tusen i studielån, som har holdt på i mange år med å lære seg å løse akkurat det du sliter med nå. Men det mennesket vet ikke at du sliter. Finn ditt menneske med en halv million i studielån - de fikser det her, de kan det. Det er det eneste rådet jeg egentlig har. Og i forhold til etterlatte.... Jeg fikk enormt god hjelp av det å være i “Leve-systemet” og møte andre folk. Og det handler egentlig rett og slett om å ha noen å prate med som du kan kjøre galgenhumor med, kjøre noen vitser med - jeg har kjørt masse vitser og flira av da mamma hadde gjort det. Det kunne jeg ikke gjøre med folk som ikke hadde opplevd det samme som meg. Så det er noe med det å bare finne rommet og tørre å ha hele følelsesspektret på dette her.  Grin, flir og kødd og alt mulig, men derfor så har da etterlatte etter selvmord en veldig viktig funksjon i forhold til å få breia ut følelsesregistret. For vi blir også reservert om å prate om det til andre folk, som du alltid får det her “søte dådyrøyne og stakkars deg” fra. Du får ikke det fra andre som opplevde det samme - det rommet er godt. 

Programleder 
Foreningen Leve og Mental helse med nummer 116 123, fastlege og sykehuset i neste omgang - det finnes aktører man kan ta kontakt med. 

Du har nå hørt på Legetimen som er en podkast fra Innheredd og Helse Nord-Trøndelag.  
Jeg heter Espen Leirsett og er redaktør i Innherred, vi har snakket med Lornts Tønne og overlege Anne Slungård.  

Teknikker og produsent har vært Kent Einar Myreng, du kan lese mer om dette temaet på innaredd.no, søk på Legetimen.  Takk for at du hørte på! 

Teksten er transkibert med teksta.no.